MANNEN MIN ER BORTE! OG Æ ANER IKKE NÅR ELLER OM HAN KOMMER HJEM… LEVENDE RLLER…?!

Det er fredag og rundt 2,5 uker igjen til julaften. Mannen min hadde vært på jobb som vanlig og i tillegg var det han som hadde vakt denne uken, da må han være tilgjengelig 24/7.

Han kom hjem fra jobb rundt 23-tiden denne fredagen. Æ hadde laget middag som vi spiste ilag før vi gikk i seng. Vi kikket på en film mens vi lå i sengen. Æ husker klokken var 02.30 da æ sier “æ trur æ sovner snart, øynene ble så trøtt nu” og han svarer som han pleier, “bare sov du kjære, æ er også trøtt”. Æ sovner med hodet mot hannes bryst.

Æ våkner ca 03.45 og mens æ snur mæ i sengen og sover videre registrerer æ at mannen min ikke ligger i sengen ved siden av mæ. Æ tenker at han er vel på do…

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Æ våkner igjen klokken 04.30 og ser at plassen til mannen min er tom… Er han på do igjen, tenker æ. Æ lytter og hører ingen lyder. Alt er helt stille. Æ står opp mens æ roper navnet hannes. Får ikke noe svar. Æ går til badet våres og ser at han er ikke på do, heller ikke på stuen, og ikke på kjøkkenet. Æ stikker hodet inn på gjesterommet mens æ roper navnet hannes, litt mer bekymret i stemmen. Plutselig styrter æ gjennom alle rom og badet en gang til og roper navnet hannes og hører selv hvor redd stemmen min høres ut.

Så kommer en voldsom angst og panikk i hele kroppen, æ blir kvalm og begynner å skjelve mens æ roper “NEI, NEI, NEI, NEI…..NEI,NEI,NEI,NEI !!!

Æ tenker at han er sikkert dratt på jobb tidlig, han har jo vakt denne uken og har sikkert blitt oppringt. Så ringer æ opp han på mobilen hannes, men han svarer ikke. Æ ringer igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen…. han svarer ikke. Han pleier alltid å vekke mæ og gi mæ et kyss hvis han må dra om natten eller grytidlig om morgenen. Æ ringer jobben hannes og får høre at han ikke har dukket opp der.

Æ begynner å innse at det faktisk har skjedd. Æ vet jo at han har Bipolar lidelse og at det har skjedd slike ting for mange år siden før han ble sammen med mæ. Men det er mange år siden og vi trudde overhode ikke det sku skje mere av det.

Mens æ for rundt i leiligheten og kroppen skalv og føltes helt nummen ut så ringte æ ho som alltid er der for oss, min kjære svigermor. når ho tok telefonen og sa “hallo” så hørte æ på stemmen hennes at ho skjønte det… Men alikevel prøvde æ først å si “forstyrrer æ ? Klokken er jo snart 5 om morgenen”. Så sir æ “Vidar er borte!! Og bilen våres er borte!!” og så knekker æ sammen i gråt og panikk i hele kroppen. (en slik følelse er vanskelig å beskrive med ord, men har du kjent på det så vet du hva æ snakker om).

Svigermor sier med en gang “vet du, æ kommer bort til dæ. Æ skal bare stå opp å få på mæ litt klær så kommer æ kjørende”. En drøy halvtime seinere va ho hos mæ. Æ fikk en fantastisk klem og så serverte æ ho kaffe. Æ prøvde selv også å slurpe i mæ en kopp kaffe, men den ble kald før æ hadde rukket å drikke halvparten, æ klarte ikke å få noe som æ sku drikke eller tygge i mæ. Ikke kunne æ holde koppen heller for æ skalv så mye.

Æ visste ikke hvor æ sku gjøre av mæ. Æ prøvde å ringe Vidar igjen flere ganger men fikk ikke noe svar. Når klokken ble 08.00 ringte æ jobben hannes igjen fordi da visste æ at dem har morgen møte og da er alle kommet på jobb som skal være på jobb den dagen. Men ingen Vidar va på jobb. Æ fikk mye trøst fra sjefen på jobben til Vidar og vi ble enig om å holde kontakten. Æ lovet også å gi beskjed når han gir lyd fra sæ eller er hjemme igjen.

Fredagen gikk og æ hørte ikke et pip fra min kjære mann. Æ hadde ingen anelse om hvor han var, ingen anelse om hvor lenge han ble borte. Heller ingen anelse om når han kom hjem, HVIS han kom hjem, og om han kom hjem levende eller i en likpose.

Du som leser dette, – bare forestill dæ at alt er fantastisk, du og din kjære har det kjempefint sammen og dokker krangler omtrent aldri. Så en dag våkner du og han er borte. Og du aner ikke hvor han er, hvor lenge han blir borte, kommer han hjem eller ikke, levende eller død. Får du i det hele tatt se eller høre fra han igjen. OMTRENT slik kan det beskrives.

Natten ble lang og grusom, æ fikk ikke sove noe i det hele tatt. Lørdagen kom og gikk. Svigermor var mye hos mæ. Søndagen kom og gikk. Æ ventet på mandagen, da hadde æ og svigermor blitt enig om å gå til politiet for å få hjelp til å finne Vidar og få han trygt hjem. Under hele helgen prøvde æ stadig å ringe han i håp om å få svar. Æ sendte også noen meldinger i håp om at han sku svare. Men æ fikk ikke et eneste livstegn. Nettene var grusomme. Æ tenkte hvor er han? Hvor sover han? Han har ikke medisinene med sæ og da kan det jo gå veldig galt. Får han mat noe sted? Hvordan har han det, fryser han? Kommer han hjem? Lever han? Tenk om han er død? Får æ noen gang se han igjen? Han er jo hjertet mitt og tryggheten min!

Endelig kom mandagen. Og med ca 5-6 timer søvn gjennom hele helgen møtte æ og svigermor opp hos politiet når dem åpnet på mandag morgen for å melde Vidar savnet. Politiet forsto fort hva og hvem dette var snakk om fordi de kunne jo lese i systemet sitt at det samme hadde skjedd for flere år siden. Vidar ble etterlyst internt hos politiet over hele landet og hvis de fant han så sku æ få beskjed med en gang.

Æ ble mer og mer livredd for at han va død eller bare aldri kom hjem. Det nærmet sæ jul og barna våres (3 unge voksne barn) sku jo komme hjem til jul. Æ tenkte på hvordan æ sku fortelle dem at vi må feire jul uten Vidar fordi han er borte og æ vet ikke hvor han er, om han kommer hjem, når han kommer hjem eller om han er i livet eller om han er død. Slik tenke æ hele tiden og det var som om livet mitt plutselig ble et evig mareritt som aldri kom til å ta slutt!! Æ klarte ikke å spise eller sove. Men æ tvang i mæ vann og noe te for å hvertfall ikke bli helt dehydrert og dårlig.

Hver dag var svigermor hos mæ og vi kikket ut vinduet hvert tredje sekund i håp om å se bilen våres med Vidar komme kjørende inn på parkeringen. Men det skjedde ikke. Parkeringsplassen våres sto tom og ble for hver dag som gikk fylt med snø.

Så plutselig. 11 dager etter at Vidar forsvant om natten så får æ en snap fra han. Hele kroppen min ble igjen fylt av en million ulike følelser og tanker da æ såg snapen kom og det sto “snap fra min beste” på skjermen til mobilen min. Første livstegnet!! Æ skalv og var kvalm og glad på samme gang mens æ åpnet snapen. Der ser æ et bilde av føttene til Vidar der han sitter på asfalten og mellom føttene en pappkopp, og i snapen har han skrevet “prøver å få litt penger til en kaffe”.

Æ satt lenge lenge lenge å kikket på den snapen. Æ kjente igjen buksen og skoene hannes og æ va sjeleglad for at han hadde lader med sæ slik at han kunne holde telefonen i livet. Så skreiv æ “hvor er du?”. Han svarte at han var i Bergen. DET er langt unna, fordi vi bodde da i Alta i Finnmark.

Nu ville han bare hjem. Han fortalte at om dagene kunne han komme sæ inn et sted for å lade mobilen og få varme. Om nettene sov han ute på en benk. Æ og svigermor ordnet flybiletter til han og 2 dager seinere fikk æ låne bilen til svigermor og møtte en sliten, redd, angstfull men verdens nydeligste mann på flyplassen i Alta. Psykosen va endelig over og da liksom “våkner” han og blir sæ sjøl igjen men lander da i en dyp depresjon proppfull av angst og redsel.

Æ tok han imot med åpne armer og all kjærlighet som går ann å gi til en man elsker så høyt at man ikke kan beskrive det med ord. Bilen våres sto i Harstad. Dynamoen hadde tatt kveld der så han leverte den inn på et verksted og fortsatte å haike uten mål og mening. Så endte han i Bergen.

Vi kjørte hjem fra flyplassen (æ kjørte) og vel hjemme holdt æ godt rundt han mens vi satt i sofaen og æ kjente på kroppen hannes at han gråt. Han va livredd for at æ sku gå fra han. Det tanken har ALDRI streifet mæ. ALDRI !!! Æ elsker min Vidar med den diagnosen han har. Hadde han ikke hatt den så hadde han ikke været den hen er og den æ elsker så høyt.

Etter psykosen ramler han fra høyt oppe til helt ned i kjelleren med angst og redsel. De neste dagene frem til et par dager før julaften til barna våres kom hjem, så brukte vi tiden på 100% ro og uten folk som kom på besøk. Bare svigermor fikk komme på besøk og det gjor ho dagen etter Vidar kom hjem. Hun klemte han og sa “barnet mitt”, og æ kunne se hvor mye kjærlighet det var i den klemmen og hvor mye Vidar tok det imot!

Dette skjedde i desember 2017 og på denne tiden hadde vi vært sammen i nesten 1,5 år. Æ visste godt hva Bipolar lidelse var og at det kan komme i perioder som er tøffe, men det var den Vidar æ falt for og som æ har falt for hver dag siden da.

Å lære å kjenne den sykdommen tar tid. Den er individuell, alle opplever ikke den likt. Man må lære å kjenne hva som kan trigge, hva som er bra og hva som er dårlig å utsette sæ for.

Julen kom som den beste julen, og den ble full av kjærlighet, varme, omsorg og glede. Som knyttet oss bare nærmere hverandre og som la sæ som et så sterkt bånd rundt oss som aldri noensinne kan bli ødelagt og skille oss fra hverandre.

At man ikke vet hva neste dag bringer med sæ er nok ikke bare et ordtak, men noe som æ trur er bra.

For vi ante jo ingenting denne gangen om at dette bare var begynnelsen på flere slike episoder….

MEN æ kan også bekrefte at det å våkne ved siden av min mann, det er ren lykke!!

Riktig god og fin helg alle sammen! Ta vare på gode stunder og fine øyeblikk, – det skal vi gjøre!

– Kara