Kategori: Livet

” Du har ofret alt for mæ hele tiden, alle ganger æ har blitt psykotisk og forsvunnet. Du ofret alt hver gang når æ kom hjem igjen, du ble med mæ til legen, du har tatt vare på vårt hjem, våre dyr, holdt dialogen med barna og overøset mæ med omsorg og kjærlighet. Nu vi æ gi tilbake til dæ. Æ vil holde dæ oppe når du faller, sette dæ sammen når du går i stykker og være solen din ”.

Det sa Vidar til mæ da æ hadde vær på min første time og møtt behandleren min (psykiater) hos VPP, den 13 september 2023, for 8 måneder siden.

I perioden desember 2017 og til februar 2020 forsvant Vidar 4-5 ganer i året. Det skjedde like plutselig hver gang. Hver gang i manisk og psykotisk tilstand. Hver gang va han borte 2-14 dager. Og hver gang gikk det like mange dager før æ fikk et livstegn.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Under de årene snakket æ ikke med noen om dette. Ingen. Eller jo, til hunden. Men bortsett fra det, ikke til en levende sjel. Og selv om der aldri er noe mellom oss som par, kjærester og ektefeller som utløser en psykose som fører til at Vidar kan forsvinne. Selv om alt mellom oss og vårt forholdende er bra, så tar jo naturlig nok slike opplevelser veldig på psyken og kroppen min.

Men æ tenkte at æ ikke trengte å bearbeide det. Etter hvert kjente æ at æ trengte æ det men hadde ikke kapasitet til mæ selv. Æ gikk på autopilot i et slags vakum og merket ikke at ting skjedde med mæ.

Når Vidar sin diagnose (bipolar lidelse, type 1) ble mer  stabil så gikk det ikke lange tiden før alt plutselig ramlet over mæ.

Æ fikk anfall av panikkangst, tankekjør, usunne tanker, tenkte at det er min feil, spiseforstyrrelser, større søvnproblemer i tillegg til diagnosen forskinket søvnfasesyndrom som æ allerede hadde. Æ ble dypt deprimert, fikk voldsom frykt for det ene og det andre, til og med paranoid iblandt. Og æ ble helt utmattet og ofte veldig svimmel. Helt tom for energi og livsglede. Og muskulaturen min i nakke, skuldre, hode og bryst va cap like myk som en murstein.

Æ hadde rett og slett brukt opp min mentale helse. Og kroppen min hadde hengt dæ fast i KONSTANT beredskapsmodus og grunnet muskulatur som murstein gjor vond når æ pustet.

En gummistrikk som konstant er tøyd så langt at den blir kjempe stram. Som aldri slapper av. Det er å konstant mentalt, 24/7, være i beredskapsmodus. Men til slutt ryker gummistrikken. Fordi den har blitt så slitt.

Når vi mennesker opplever noe traumatisk eller noe livstruende. Så går kroppen våres i beredskapsmodus i løpet av en hundredels sekund. Vi er laget slik for å kunne ta vare på oss selv, kjempe og overleve. En slik tilstand var min kropp i HELE TIDEN, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året.

Det var på tide å sette mæ sammen igjen. Bygge mæ opp, mentalt. Bit for bit. Det var på tide å begynne å bearbeide alle Vidar sine forsvinninger med alt det hører med. Det var på tide å åpne munnen og begynne å fortelle om alt det. Og om ting æ har opplevd før æ traff Vidar. Det var på tide å prioritere mæ selv.

Er man selv ødelagt så kan man ikke 100% være der for andre, for de man elsker. Og æ lærte da og har videre hver dag lært mer og mer i detalj hvor VIKTIG det er å ta vare på sæ selv, gi pleie og omsorg til sæ selv. Passe på at man er hel og ikke ødelagt og i biter.

Æ fikk en akutt time hos min fastlege og æ både gruet og gledet mæ. Æ visste det ville kreve tid, tålmodighet og tøffe behandlings timer. Men æ gledet mæ til å bli hel igjen, og bli sterkere enn det æ va når æ var sterk..

Behandlingen som æ begynte for 8 måneder siden og som æ fortsatt får er utrolig bra og godt. Bit for bit blir æ puslet sammen og min mentale helse blir sterkere. Faktisk sterkere enn den en gang var.

Både æ og Vidar kjenner hvor godt det er å være helt åpne om dette.

Min psykiater sier så ofte ”Mental helse skal ikke hysjes ned eller skjules, det er direkte usunt. Det er viktig å være åpen og ærlig om det. Mange sliter fordi de ikke våger å prate om det. Mange får ikke lov å prate om det. Hvis man bevist setter lokk på det, da er det noe som ikke er som det burde være. Åpenhet gir godt samarbeid og godt samarbeid gir sterke trygge relasjoner”.

Istede for å skjule det så har vi alltid hatt god ærlighet og åpenhet til Vidar sin familie som æ er så heldig å få være en del av. Og vi får alltid 100% støtte fra dem. Istede for å skjule det har vi alltid hatt god ærlighet og åpenhet til våre barn som nu er voksne. Og det har de flere ganger uttrykt sin takknemlighet for.

Da blir man sterke sammen. Og det har skapt sterke og trygge relasjoner mellom oss og dem

Alle som vi har vært i kontakt med, som har bipolar lidelse i familien opplever samme eller lignende erfaringer som oss om hva som fungerer. Men som æ tidligere har nevn så er diagnosen bipolar lidelse individuell og det som fungerer for noen kanskje ikke fungerer for absolutt alle. Men kanskje det kan fungere også for dæ

Visste du at Mental helse har en gratis og døgnåpen telefontjeneste. Telefonnummeret er 116 123. Telefontjenesten for alle som trenger noen å snakke med eller å rådføre dæ med. Du kan være anonym og de har taushetsplikt. Telefonen er åpen alle dager, året rundt, også på røde dager

I tillegg til regelmessige timer på VPP der æ blandt annet går gjennom noe som heter traumabehandling, så gjør æ også andre ting som har bygget mæ sterk og som fortsatt hele tiden bygger mæ sterkere.
Æ både praktiserer og studerer takknemlighet, positiv psykologi, meditasjon, restorativ yoga og dragedans yoga, både for min egen helse men også for å lære mer og kunne hjelpe andre enda mere og æ drikker mye vann 🩵

Og min Vidar… han gir mæ grenseløst mye støtte, omsorg, kjærlighet, trøst, glede, lykke og styrke.
Han er her for mæ. 100%

” Ta vare på huden, kroppen og din mentale helse, fordi de 3 tar hele tiden vare på og beskytter dæ ”

– Kara

Ps. Del gjerne. Kanskje det når frem til den som trenger det

Husker du den episoden da mannen min forsvant en natt bare ca 2,5 uker før jul. Og det gikk 11 dager før æ i det hele tatt visste at han levde. 11 dager før æ endelig hørte fra han, fikk vite hvor han var. Og etter totalt 14 dager va han endelig trygt hjemme.

Har du ikke lest den så bør du les den først: https://skibrek.blogg.no/mannen-min-er-borte-og-ae-aner-ikke-nar-eller-om-han-kommer-hjem-levende-eller.html

Fordi den episoden fortsetter her.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Julen kom. Det ble naturlig nok en veldig rolig jul. Bare æ, min kjære Vidar og våre 3 barn som va kommet for å feire jul sammen med oss. Barna våres var på den tiden midt i tenårene.

Vi feiret jul i den lille men koselige leiligheten vi da bodde i. Det ble en kjempefin jul. Og alle tenkte det samme: at julen det året va perfekt med bare oss og perfekt å være bare oss i leiligheten alle de dagene barna våres var hos oss. Det gjor overhode ingenting at vi ikke deltok på sosialt samvær her og der rundt omkring hos familien.

Vidar som hadde ”falt ned” fra psykosen høyt der oppe i den maniske tilstanden og nu va langt nede, han va veldig trøtt, sliten, angstfull og va ikke så pratsom heller. Han trengte mest ro, mat, hvile, søvn og omsorg og kjærlighet.

For som æ fortalte (i innlegget æ linket til oven) så falt han hardt. Ikke bare til bunnen. Han falt bunnløst langt ned. Ble stikk motsatt av det å sveve psykotisk unormalt høyt oppe. Nu var han svært dypt og bunnløst deprimert. Og med bipolar lidelse er det ikke unormalt etter en psykose og himmelhøy manisk tilstand

Æ va jo totalt lettet over at han hjemme igjen. Og kjente ikke alle ulike varsellamper og tegn som hører med diagnosen og derfor skjønte æ heller ikke det, at selv om Vidar nu va trygt hjemme så va det langt fra tid og rom til å senke skuldrene.

Barna våres reiste til sine hjem ca midt i romjulen.

Dagen etter husker æ godt. Vi hadde spist middag æ og Vidar. Og mens han tok sæ en dusj så ryddet æ unna maten og oppvasken og kokte litt kaffe.

Vidar kom ut fra badet. Han gav mæ et kyss og la sæ i sofaen ved siden av mæ slik at han hadde hodet sitt i fanget mitt.

Som så mange andre ganger etter at han kom hjem fra forsvinninger så sier han ”æ ble så trøtt kjære, går det greit om æ sover litt?” – Ja selvfølgelig, bare sov du, æ er her å passer på dæ. Svarte æ.

”Æ elsker dæ uendelig høyt kjære kona mi”. Æ svarte som æ alltid gjør – ”Og æ elsker dæ alltid aller mest”.

Så hørte æ snorkingen hannes. Æ smilte for mæ selv og følte mæ full av lykke. Æ er den aller heldigste i hele verden som har en mann som Vidar. Og tenk at han vil være gift med mæ !!

Æ fant frem strikketøyet og strikket mens æ hørte snorkelydene til både Vidar og den hunden som vi hadde da. Begge sov tungt. Æ husker det blåste endel ute og innimellom kom det vindkast som tok tak i leiligheten, som om leiligheten fikk en klem fra vinden.

Timene gikk og Vidar sov. Æ gikk ut en snartur med hunden så han fikk gjort fra sæ før natta. Da æ kom inn satte æ mæ i sofaen igjen og sneik fanget mitt under Vidar sitt hode, slik at hodet hannes igjen lå i fanget mitt.

Æ strøyk han over kinnet og kjente et par millimeter skjeggstubb sammens med varme fra han mot hånden min. Og han luktet nydusjet. Æ smilte igjen. Tenk at denne drømmemannen er min !

Så begynte æ å prøve å vekke han. For klokka va blitt 23.30 og det va på tide å komme oss under dyna og han kunne bare fortsette å sove der, tenkte æ. Og æ sa det også til Vidar. Men æ fikk bare pustende dyp snorking til svar.

Æ tok rundt skuldrene på Vidar og ristet han litt mer samtidlig som æ sa med høyere stemme ”elskling du må våkne litt så vi kan gå på rommet og legge oss i sengen. Så kan du bare sove videre der”.

Men Vidar sov tungt og reagerte ikke. Æ ristet i skuldrene litt til og denne gangen med større bevegelse og kraft, og gjentok at vi sku komme oss i seng. Vidar pustet tungt og sov videre. Æ ristet og gynget hele kroppen hannes uten reaksjon. Til slutt måtte æ klaske han på kinnet med en godt dryppende våt kjøkkenklut.

Da våknet han. Men han va så søvnig at han holdt på å sovne igjen. Men da va æ snar med den våte kjøkkenkluten med kaldt vann igjen. Til slutt satte han sæ opp i sofaen med føttene utstrakt.

”Kan vi drikke en kopp te før vi går i seng ” – spurte han. Ja selvfølgelig, svarte æ.
Mens æ sto borte ved kjøkkenbenken og laget teen så sa æ ”du sov skikkelig skikkelig tungt og lenge”. Æ hørte Vidar svare ”mmm”,  Æ fortsatte å sa med litt latter i stemmen ”det hadde ikke forundret mæ om du hadde sovet helt til imorgen hvis æ ikke hadde vekket dæ”. Æ kikket bort på Vidar. Han smilte kjærlig tilbake.

Æ tok våre kopper med te bort til sofaen og satte mæ ved siden av han. Æ fikk et kjærlig kyss.
Så sier Vidar ”Æ har gjort noe fryktelig vondt kjære”

”Åh, når da?” Sa æ. ”Ikveld. Da æ va på badet og dusjet” fortsatte Vidar. ”Okei…?” sa æ.

Så sa han ”Medisinene mine er jo i skapet på badet”. Så ble han stille en liten stund. Æ kunne liksom kjenne på luften i rommet hvordan han samlet mot samtidig som han prøvde å ikke gråte. Æ  kjente også hvordan æ stivnet i en voldsom angst og prøvde å svelge teen så lydløst som mulig mens tårene presset bak øynene.

Og så kom det fra han ”Æ va kjempe dum og helt idiot og tok mange mange tabletter av sovemedisin min. Æ tenkte at det beste er om æ bare sovner inn… du fortjener noen som er bedre enn mæ”, så hvis du syns at æ sov veldig tungt her på sofaen så vet du hvorfor.

Tårene mine fosset ned kinnene mine og dryppet ned på singletten min. ”Tenkte du virkelig det” hvisket æ.

”Ja” sa Vidar, og fortsatte – ”men æ ble sjeleglad da æ våknet og skjønte at æ ikke hadde dødd”.

”Du får ikke lov å tenke slik eller gjøre noe så dumt. Du kunne faktisk endt opp med å dø i fanget mitt. Og DET hadde såret mæ veldig dypt. Du er det beste som skjedd mæ og æ kommer aldri å gå fra dæ så lenge æ lever. Og den dagen æ dør så håper æ at æ dør før dæ. Fordi æ kan ikke bli igjen å leve uten dæ” sa æ. Vi holdt rundt hverandre lenge. Så sa Vidar ”Æ ska aldri, aldri, aldri, aldri gjøre noe så dumt igjen”.

Den kvelden ba Vidar mæ om at vi måtte kjøpe medisinskap med lås. Og han ville at æ sku passe på nøkkelen Og siden da har æ i 6 år nu dosert medisiner hver søndag i ukes-dosetten hannes. Og bare æ vet hvor nøkkelen er. Og det har fungert helt fantastisk bra.

Kanskje det kan være hjelp eller et tips til andre i samme situasjon Håper det

Det finnes så mange små forandringer man kan gjøre både for å forebygge og forhindre. Og når man er sammen om det så er sjansene store for at alt går bedre og man bygger forholdet sterkere

Og er det noe vi er veldig glade i å gjøre samme så er det å være på tur. Gjerne med overnatting i telt, fyre bål og nyte hverandres selskap og roen fra naturen

– Kara

På 17-mai nevnte æ i full fart alle de som på en eller annen måte opplever at høytider er vanskelig.

Det har vært vanskelig også for oss.

Både før og etter en høytid. Fordi alt som skjer i en høytid påvirket Vidar både før høytiden og etter høytiden.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

For eksempel julen eller påsken. Det skjer ofte mye da. Førjulstiden med baking, planlegging, julegave innkjøp, førjuls besøk rundt omkring, alt som skal huskes og være klart til da og da, osv

Så er høytiden plutselig der. Kanskje har man gjester, folk, sosiale selskaper, middager med familie og venner. En dag hos noen og neste dag er man invitert til noen annen. Og dagen etter der igjen mens vi fortsatt sover så kommer det plutselig folk innom hjemme hos oss. Det banker på døren og vi våkner. Vi hopper i klærne og åpner opp. Alt dette er stress. Ikke negativ stress i sæ selv, for det er jo skikkelig koselig med alle invitasjoner, middager, sosialt osv…

”Sov dokker? Klokken er jo kvart over et på dagen”.

”Ja vi sov, men det går helt fint. Kom bare inn så fikser vi kaffe” – svarte vi muntert.

Grunnmuren for å holde bipolar lidelse type 1 for Vidar sin del stabil, er SØVN. Da fungerer det ikke slik at man står opp tidlig bare for å ikke ‘kaste bort dagen’ som det så pent heter. Når Vidar (og æ også) er sliten eller vet at det er noen dager siden sist vi sov til vi våknet av oss selv, da SKAL han sove. Til han våkner av sæ selv.

De 4 siste årene har vi også lært oss at det å sove lenge, sove halve dagen eller hele dagen. For oss er det ikke å kaste bort dagen. For oss er det å bruke dagen GODT. Til søvn !!

Alle de ganger som Vidar har forsvunnet og vært borte. Alle de gangene har blitt trigget av perioder med lite søvn, dårlig søvn, usammenhengende søvn. I tillegg til mye stress. Og selv om det er sååååå koselig med alt som skjer i høytider, så er det stress for den diagnosen.

Derfor er det viktig å lære sæ at det er ikke uhøflig å takke nei til en invitasjon. Der er ikke uhøflig å ikke være med på alt som skjer. Det er ikke uhøflig å ikke gi en forklaring på hvorfor man ikke kommer, hvorfor man ikke kan delta, hvorfor man sover hele eller halve dagen. Det er rett og slett ikke uhøflig å prioritere sin egen helse! Og man er ikke pliktig til å forklare. Det skal holde med et enkelt ”tusen takk for invitasjon, men vi kan dessverre ikke komme” eller ”tusen takk for invitasjon. Vi får se når det nærmer sæ om vi kan komme”.

Både æ og Vidar elsker høytider. Vi elsker alt sosialt med familie og venner og vi storkoser oss alltid. Men alt som er koselig og fint er ikke alltid like sunt.

Når tiden før høytiden og selve høytiden er over så er det ikke over. Det var bare oppvarming.

Som regel roer alt sæ. Gjester drar hjem, turer på besøk hit og dit er over… Ro og fred senker sæ, kroppen og hjernen går over i et roligere tempo og man liksom lander på bakken igjen. Det gjor det ikke for Vidar.

For Vidar fortsatte det. For Vidar er ikke bare å puste ut og la kroppen og hjernen finne et roligere tempo. For Vidar fortsatte den høye energien oppover i alt mer høyere tempo. Mye høyere enn vi som ikke har diagnosen klarer. Samtidig som han sov mindre og mindre.

Så plutselig. Etter 2-3 dager etter at høytiden va over så var plutselig Vidar borte. Forsvunnen. Som ofte bilen våres også. Og i løpet av et blunk var kroppen min i en tilstand av allt. Av angst, panikkangst, redsel, kvalme, frysninger, oppkast, skjelving, savn etter Vidar, omsorg for Vidar… Og da skjer det slik som æ fortalte i dette innlegget https://skibrek.blogg.no/mannen-min-er-borte-og-ae-aner-ikke-nar-eller-om-han-kommer-hjem-levende-eller.html

Hva som fungerer for å leve med de ulike typer bipolar lidelse er individuelt. For noen kan det gå ganske smertefritt og enkelt.

Men det kan også trenge tid, tålmodighet, godt samarbeid med behandler/helsevesen og ikke minst egen vilje, full støtte fra og fullt samarbeid med sin partner og/eller nærmeste familie/venner.

Og selv om man til slutt finner den beste måten som fungerer, medisiner, andre type behandlinger, en god livsstil og forhåndsregler…

…så er der alikevel ingen garanti for at det ikke skjer noe igjen…

Derfor er det også så utrolig viktig å ha en klar plan for hvem, hvor, når og hva, dersom noe skjer igjen

Men det blir for langt i dette innlegget, det får bli en annen dag.

– Kara

Ps. Mange opplever det samme og æ vet at vår åpenhet er til hjelp. Det varmer i hjerterota å vite Vet du om noen som bør lese dette, – del gjerne !!

Det er en kjent sak eller hvert fall ikke uvanlig at personer med bipolar lidelse kan ha store vanskeligheter med å håndtere større pengesummer eller penger generelt.

Det har vi fått kjenne mye på. Penger som normalt skal dekke husleie, strøm, forsikringer, mat osv, altså en hel lønn, er blitt brukt opp på et blunk. Hos oss betaler vi bl.a også på gammel gjeld som Vidar hadde i bagasjen da vi traff hverande, og som æ va fullt klar over. Det er gjeld som han har pådratt sæ grunnet sin diagnose. Gjeld som setter en stopper for mye som mange andre ikke har noe problem med.

Det er ting som å få lån til hus, lån til bil, pluss mange mange andre ting. Denne gjelden har vi betalt på og slitt med nu i 8 år.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Men nu begynner vi så smått å se lyset i andre enden av tunnelen, og det føles veldig veldig godt !!

Og for noen år siden etter Vidar sitt eget ønske ordnet vi det slik at alle våre inntekter kommer inn på min konto. På den måten redder det Vidar fra å bruke opp alle penger hvis han blir psykotisk og forsvinner og blir borte. Det har skjedd noen ganger og da har æ sittet hjemme med angst og fortvilelse uten å kunne stoppe det og lurt på hvordan vi skal få betalt det ene og det andre.

Så hos oss er altså æ ”banken” som passer på at alle utgifter blir betalt osv. Det har fungert veldig bra. Det gjør det også litt lettere for mæ hvis han forsvinner, fordi da vet æ at han hvertfall ikke kan tømme kontoen.

Da vi møttes va ikke Vidar så åpen om diagnosen, men han hadde viljen om å bli mer åpen. Han har jobbet sæ frem mot det målet sammens med mæ og psykiateren hannes på VPP. Når Vidar har vært på faste planlagte timer på VPP så har han alltid villet at æ sku bli med inn til timen. Og det har vært helt i orden for mæ. Grunnen til at Vidar ønsket det var fordi da kunne æ fortelle om og ta opp ting han selv ikke husket, og det er det mye av. Han ønsket også selv å få høre alt han ikke husket, selv om det også var ting som va vanskelig å få høre. Men vi jobbet oss gjennom det sammen.

Her kan du lese en av mange episoder æ fortalte til psykiateren, fordi han husket ikke mye, det va altfor mange ”svarte hull” i hukommelsen, som det pleier å være etter en psykose https://skibrek.blogg.no/mannen-min-er-borte-og-ae-aner-ikke-nar-eller-om-han-kommer-hjem-levende-eller.html

Psykiateren ble på den måten naturlig nok også godt kjent med mæ og oss som par. Det har alltid gjort oss sterkere som par. Æ skulle ønske så mye at flere fikk oppleve det.

Selvfølgelig kan det være kjempe tøft og vanskelig noen gang, men vi har alltid vært åpne og ærlige om ting og kjempet sammen. Kjempet sammen, i samme retning, på samme vei, – og blitt sterkere sammen.

Hvis du som leser dette er i en lignende situasjon og du og din partner kanskje flere ganger har snakket om det å ”gå den bipolare veien sammen”, men dokker aldri har kommet så langt. Isteden blir alt kanskje bare tungt og vanskelig, preget av mye ensomhet og et forhold som ikke føles godt.

Da kan æ hvertfall av vår egen erfarenhet si at hvis dokker begge virkelig ønsker det, så er det verdt for dokker å prøve. Det kan kreve mye og det kan være beintøft, alle er jo forskjellige og alt fungerer ikke for alle. Vi vet bare hva som fungerer bra for oss. Så dokker må finne dokkers måte å gjøre det på. Å gå veien sammen. Å bli sterke sammen.

Og en annen viktig ting… gi hverandre tid og rom til egentid, egenomsorg, egenpleie, mental pleie…

Men det kan æ fortelle mer om i et eget innlegg en annen dag!

Ønsker alle sammen en riktig fin og god 17-mai med mange gode stunder og øyeblikk!

Ps. Her er våres lykkepille! En lykkepille som elsker å nyte livet, leke, sove lenge, få masse kjærlighet, kos, varme og alt som gir varme! En liten kropp som heter Otto

– Kara

Vi hadde vært kjærester i ca et år. Æ bodde i Kirkenes og Vidar i Alta. Det var en fredag mai og været va solfylt og varmt, og som så mange ganger før så va æ på besøk hos han i Alta. Og vi begge gledet oss til august for da sku vi gifte oss Og i oktober sku æ flytte fra Kirkenes og vi sku bo ilag i Alta.

Har aldri vært så lykkelig før, og den lykken har vi hatt sammen i 8 år nu. Æ føler mæ som den aller heldigste på hele jorda og hele universet !!

Den fredagen i mai handlet vi inn grillmat, og grillet på verandaen og nøyt hverandres selskap og ettermiddagssolen. Æ husker æ kikket ned fra verandaen og kunne se flere som nøyt været. Naboen vasket bilen og et stykke unna lekte noen barn.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Litt seinere ble vi innvitert bort til en vi kjenner, det va koselig så vi for dit. Kvelden gikk der og vi hadde det skikkelig koselig. Æ drakk noen cider og Vidar fikk noen øl. Vi pratet og flirte og hadde det supergøy!

Etter hvert ble æ trøtt. Og trøttere. Men det va så trivelig ilag og så æ sa ”æ trur æ tar pleddet her over mæ å så legger æ mæ litt ned på sofaen så kan dokker bare skravle videre, og du kan bare vekke mæ når vi ska hjem”.  Så vi ble enig om det.

Æ sovnet på sofaen og noen timer seinere våknet æ. Klokka va rundt 10 vil æ huske. Æ skjønte først ingenting, måtte tenke noen sekunder før æ husket hvor vi var og at vi ikke va hjemme.

Æ kikket mæ rundt. Æ hørte noen snorke men æ kunne hverken se Vidar eller kompisen.

Æ sto opp og fulgte snorkelyden til soverommet mens fotan mine nesten snublet i pleddet æ hadde hatt over mæ. Der lå kompisen og sov godt. Æ vekket han og i løpet av et sekund kjente æ panikkangsten komme snikende og spurte ”huvor er Vidar?” Kompisen svarte ”han sover i en lenestol på stua”. – Nei det gjør han ikke svarte æ med en stemme som halvt pratet og halvt ropet, mens æ styrtet ut i stua igen.

”Han va jo her og han sku også sove litt så da gikk æ inn på soverommet for å sove” sa kompisen.

Men fortere enn lynet hadde kroppen min allerede gått i full beredskapsmodus… panikk, angst, kvalme, skjelving, svimmel, vondt i magen, kaldsvette…..

Æ ringte Vidar men skjønte at æ nok ikke ville få noe svar . Kompisen prøvde også ringe, uten svar.

Æ satt mæ ned på gulvet i gangen å tårene flommet ut mens æ sa ”han er borte”.

Ingen sa noe på 5 sekunder. Så ropet æ ”HAN ER BORTE!!!”. – mens æ kom mæ opp på føttene, reiv mæ i håret, røsket til mæ jakken og fikk på mæ skoene.

«Hvor skal du?” Spurte kompisen.

”Hjem” mumlet æ. ”Det kan jo finnes en smule håp om at Vidar kanskje er hjemme” fortsatte æ, mens tårene rant og æ følte mæ totalt aleina i hele verden. Og æ savnet min Vidar så mye at det gjor vondt.

”Æ følger dæ hjem, æ trur du trenger litt selskap nu” sa kompisen. Og så begynte vi å gå hjemover til Vidar sin leilighet.
Mens vi gikk husker æ at æ hørte alle lyder som i et slags vakuum og æ såg på munnen til folk vii møtte at de pratet men æ hørte liksom ingenting.

Plutselig va vi fremme ved leiligheten og like plutselig kom alle lyder tilbake.

Æ fikk frem nøkkelen og låste opp. Æ styrtet inn og for som en virvelvind gjennom alle rom og toaletten. Ingen Vidar der. Kompisen ble en halvtimes tid der men så måtte han gå. Det gjor egentlig ingenting fordi æ ville ringe svigermor i fred og ro.

Æ ringte svigermor. Ho svarte med en varm og munter stemme ”hallo, er det dæ som som ringer. Hva styrer dokker med da?”. Æ kunne liksom høre at ho smilte og det gjor vondt i mæ for det æ sku si ville ødelegge smilet og munterhetem.

”Vidar… Vidar er borte” sa æ mens tårene igjen begynte å fosse.

En drøy halvtime seinere va svigermor hos mæ. Det føltes trygt og godt å ha ho der. Ho hadde med sæ frukt og 2 stk frosen pizza til mæ.

Æ fortalte alt, om den koselige kvelden og at han va borte når æ våknet i 10-tiden på morgenen.

”Og det har ikke skjedd noe spesielt ?” spurte svigermor. ”Nei det er jo akkurat det, det har ikke skjedd noe spesielt. Plutselig va han bare borte”.

Æ tenkte en million tanker i løpet av 3 sekunder og æ sa til svigermor at kanskje Vidar plutselig har kommet frem til at han ikke vil være sammen med mæ mere å så har han reist bort for at æ skal skjønne det.

Men svigermor sa at det hadde hun ingen som helst tro på. Aldri i livet, husker æ ho sa.

Men alt dette med at han forsvinner va så nytt for mæ og æ tok det veldig personlig. Æ va 500% sikker på at det va min skyld. Æ vet ikke pga hva, men æ tenkte at hvorfor skulle æ være så heldig å få beholde en som Vidar. Han er altfor god for mæ. Æ fortjene vel ikke det. Selvfølgelig skal ikke æ få ha det bra. Han syns sikkert at æ er helt idiot… Suck…

Det va de tankene som kom.

2 dager seinere, på søndag, da fikk æ sms fra Vidar.

Han va i Tromsø. Alkoholen hadde satt fart på tankekjøret og hos Vidar og vips så var han altfor høyt oppe… (idag drikker Vidar ikke alkohol) Han husket ikke at han hadde begynt å gå uten mål og mening, men han husket at han prøvde å haike. En bil stoppet og der va tilfeldigvis en han kjente som sku til Tromsø fordi han bodde der, så Vidar ble med han.

Igår skreiv æ om hvordan selve psykosen og manien der høyt oppe er. Du kan lese den her: https://skibrek.blogg.no/nar-psykosen-inntreffer-er-det-allerede-forseint.html

Vidar skreiv til mæ ”hvor er du?”.

”hjemme hos dæ selvfølgelig” svarte æ. Så fortalte han at når han ”kom til sæ sjøl igjen” og innsåg at han hadde forsvunnet fra mæ så hadde han tenkt at æ nok hadde fått nok og kjørt hjem til Kirkenes og sikkert aldri mer ville se han igjen. At æ va så altfor god for han og at æ fortjente noen bedre enn han.

Tårene mine fosset igjen og æ fikk så vondt i hjertet av han, og æ ønsket æ kunne klemme han hardt. Æ måtte svare han akkurat slik det var: at æ ALDRI i min villeste fantasi kunne tenke mæ å gå fra han. Diagnosen bipolar lidelse type 1 er en del av Vidar, den har vært med på å forme han til den han er og det var han æ falt for. Hadde han ikke hatt den diagnosen så hadde han ikke vært den han er og da kanskje æ ikke hadde falt for han. For mæ er han min drømmeprins og mitt anker, og en sånn god mann æ trudde bare fantes på film, og det er han akkurat slik han er

Vidar fikk ordnet sæ flybillett hjem til Alta og om kvelden neste dag landet flyet i Alta. Æ husker æ ble helt nervøs da æ kikket på klokken og visste at flyet hadde landet. Sånn forelsket nervøs. Sommerfugler i magen og litt svak i kroppen. Mulig æ va litt svak også fordi de 2 frosen pizzaene fortsatt va i fryseren og æ ikke hadde spist noe på 2 dager.

Så hørte æ han gå ute på trappa og hørte ytterdøren gikk opp. Æ møtte han i gangen og følelsen ha vi kunne holde rundt hverandre kan æ ikke beskrive med ord. Den kan bare oppleves!

Så hørte æ mot øret mitt ”unnskyld, gullhjertet mitt. Unnskyld”

”Det ble allerede tilgitt den dagen æ valgte dæ” svarte æ!

Æ vet jo at det er aldri pga mæ at slikt skjer. Det bare skjer. Vidar pleier å si at på en måte er det som om en ”stemme” eller en form for tanke-stemme, som plutselig hopper inn i hodet på han og sier ”gå, haik, stikk, hopp i bilen og kjør. Bare kjør. Kjør, kjør kjør”. Og da fær han avgårde uten mål og mening og stopper omtrent ikke før han perioden med mani og psykose er over. Og da vil han fortest mulig hjem.

Det er mye fra slike episoder som han ikke husker. Han pleier å si at det er ”svarte hull” overalt. Og han synes det er kjempe ubehagelig. Det forstår æ godt. Tenk å ha vært på en reise noe sted og ikke huske mye av reisen…?? Ikke vanskelig i det hele tatt å forstå at det er ubehagelig! Så da Vidar skreiv boken sin om livet med bipolar lidelse, så hjalp æ han med alt han ikke selv husket.

Etter denne episoden begynte vi også å snakke om at han kanskje må vurdere å kutte ut alkohol i livet. Men det er også en egen prosess. Den det gjelder må selv komme til det punktet å innse og ville det selv, – altså å redusere eller kutte helt ut.

Noen dager seinere måtte æ dessverre kjøre hjem til Kirkenes. Men nu ventet og gledet vi oss til 12 august, da sku vi gifte oss!! Før august va Vidar noen ganger på besøk hos mæ og æ va noen ganger hos han.

Så kom endeliiiiig 12 august-dagen! Bryllupsdagen våres!! 14.00 den 12 august 2017 giftet vi oss i Nordlyskatedralen i Alta. Hemmelig!! Det va kun våre 3 barn som visste om det og en god nabo til Vidar. Barna va tilstede. Naboen va sjåføren våres.

Rett etter vielsen ba vi sjåføren om å kjøre oss til Finnmarkshallen. Alta IF (fotball) hadde hjemmekamp klokken 15.00 og det måtte vi få med oss. Og der møtte vi flere fra familien til Vidar som ikke skjønte så mye da vi troppet opp der i finstasen. Eller… dem skjønte det jo når dem skjønte at vi hadde giftet oss for bare ca 30 minutter siden!

Og hvis æ husker riktig så vant Alta IF den kampen! Seier både i kirka og i Finnmarkshallen!

Æ føler mæ så heldig som får være gift med Vidar. Han som alltid er der for mæ og setter mæ sammen når æ sliter med noe og trur æ skal gå i stykker.

Æ elsker han så grenseløst mye!

– Kara

Igår skreiv æ et innlegg der æ i detalj, slik som æ husker det (og æ husker det godt) gjenfortalte en (av mange) episode hvor mannen min plutselig forsvant og det gikk 11 dager før æ fikk det første livstegnet, 11 dager før æ fikk vite hvor han var, 11 dager før æ lettet fikk vite at han endelig sku komme hjem. (har du ikke lest den, kan du lese den her) –> https://skibrek.blogg.no/category/livet

Da er det kanskje ikke så rart å forstå at min, eller våres hjertesak er mental helse og psykiske diagnoser og utfordringer. Vi har valgt å være 100% åpne om dette. Vi har lenge vært åpne om det med nærmeste familie. Men de siste 3-4 årene har vi vaqlgt å være åpne om det også for resten av verden. Det er så mange som ønsker å være åpen om noe dem sliter med, med de våger ikke. Kanskje vi kan inspirere til mer åpenhet. Og hvis våres åpenhet kan være til hjelp, omså bare for 1 person, så er det kjempebra, fordi det er bedre enn ingenting!!

Og at æ skriver her i bloggen er jo en del av min egen terapi og noe som kan være til hjelp for andre! For det er ikke mange minutter æ har prioritert å ta vare på mæ sjøl når det har vært perioder der Vidar sin diagnose har vært ustabil. Det er han æ prioriterer som viktigst da, og ingenting annet.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Å leve med Bipolar lidelse type 1, kan være svært utfordrende både for den som har diagnosen og for de eller den nærmeste pårørende. Man vet aldri når “det skjer”. Og det tar TID å bli kjent med en slik diagnose, den er veldig individuell!!

For Vidar sin del så er det mest kritiske når han blir manisk. Det er en tilstand der han har så unormalt og skyhøy ustoppelig energi at det går over i en psykotisk tilstand. Og når han er psykotisk så blir virkelighet fantasi og fantasi blir virkelighet. Virkelighetsbildet blir rett og slett forvrengt og han klarer over hodet ikke å skille på virkelighet og uvirkelighet. I noen små glimt her og der klarer han det, og det skjer uten at han vet om at det skjer.

Når Vidar er manisk og psykotisk så er det allerede for seint til å “gjøre noe med det, stoppe det der og da”. Han er kongen, han er verdens beste i ditt og datt, han er verdensmester i det meste. Han starter gjerne 10 ulike prosjekter uten å fullføre noen av de, og penger er til å brukes, bruke mest mulig penger på kortest mulig tid. Tar pengene slutt kan han gå så langt som å ta et forbrukslån for å så sløse det bort. Akkurat det med forbrukslån har heldigvis ikke skjedd under de 8 år vi har vært sammen.

Tankeaktiviteten hos Vidar under psykose skjer det i lynets hastighet. Tusen tanker om alt fra prosjekter, hva han skal finne på, kjøpe, resie/forsvinne går gjennom hodet hannes SAMTIDIG. Og alle disse tankene blander sæ med hverandre i en fart på 500 km/h. Og hele tiden har han ikke et normalt begrep om hva som er ekte/virkelighet og hva som er uekte/fantasi. Da er det ikke veldig vanskelig å skjønne at dette ikke er sunt i det hele tatt og at det er en enorm påkjenning for den som er rammet, i dette tilfellet Vidar. Og æ føler så dypt med han hver gang, samtidig som min egen kropp og psyke får gjennomgå.

For det er sikkert: det er heller ikke sunt for den aller nærmeste pårørende, og i dette tilfellet er det jo mæ. Min egen mentale helse får rett og slett juling. Men det eneste æ er opptatt av når psykosen inntreffer for Vidar er å glemme mæ selv og gjøre alt æ kan for at han skal “lande på jorden” igjen og så tar vi det derfra…

Det her er ingenting som han gjør med vilje for å være slem. Det skjer bare. Og grunnen til hvorfor den maniske fasen med psykose er “farligst” (selv om Vidar selv akkurat da synes selv at han har det helt fantastisk fordi, han er jo konge og verdensmester i alt…) er fordi det er da man ALDRI vet hva han kan finne på!

Man vet aldri hva som kan skje og man vet aldri hvor lenge en psykose varer. Det kan være alt fra en dag til måneder. For Vidar har det heldigvis aldri vart mer enn “bare” 14 dager. Men æ kan bekrefte at 14 dager uten et eneste livstegn og ikke vite NOE, det føles som en evighet som aldri tar slutt og er alt annet enn enkelt for mæ som sitter hjemme alene, venter, venter og venter, håper, håper og håper og vil hjelpe, men hjelpe hvordan ??

For som Vidar selv har fortalt, når han er forsvunnet og psykotisk så er det som om han ikke vil bli funnet. Derfor svarer han ikke på telefon og tar ikke kontakt med noen. men igjen, – ikke for å være slem, han klarer ikke å forstå i en psykotisk tilstand at det er ubeskrivelig sårt og vanskelig for den som blir igjen hjemme og ikke vet noen ting…. Han bare er i den psykotiske boblen sin og “lever livet”…. noe som kan være veldig skummelt for i værste fall kan han gjøre noe galt, noe ulovlig og straffbart rett og slett.

I episoder der Vidar er forsvunnen og psykosen plutselig er over og han “lander” og blir sæ sjøl igjen…, da lander han HARDT!

Da går det i løpet av sekunder fra himmelhøy mani til bunnløs depresjon. Og det er da han tar kontakt med mæ og vil hjem. Men det er ikke enkelt for han å gjøre. han har fortalt at det har vært noen ganger der han har tenkt “er det noen vitsi i å ta kontakt med min kjære kona..? Æ får sikkert ikke komme hjem igjen…, ho er sikkert sint som en okse…, ho er verdt noe så mye mer bedre enn mæ…”.

Men æ, (kona hannes) æ er sjeleglad for at han tar kontakt. For æ er aldri sint. Æ klarer ikke være sint. Hvorfor skal æ være sint??? Æ vet jo at det ikke er Vidar selv, men diagnosen som gjør alt dette. Æ føler bare så synd i han og vil bare være god og omsorgsfull med han. For mæ er det ren lykke når æ endelig hører fra han og får han hjem igjen. Vi har et forhold som æ trur ikke mange har og det føler æ evig takknemlighet for, hver dag. For æ vet det finnes mange der ute der forholdet dessverre sprekker pga slike ting. Og der er ikke rart i det hele tatt at det skjer. Æ forstår det godt. Og samtidig er æ takknemlig for at det ikke er oss!!

Når Vidar “lander” og er kommet hjem så bruser en stor flom av lykke gjennom kroppen min!! For at han trygt er hjemme, for at han er hel og alt er bra! Å få se han igjen, føle han, klemme, kysse og gi alt æ har av omsorg, pleie og kjærlighet til han. Selv om æ vet at det er langt fra helt over selv om han nu er trygt er hjemme. Han er ikke himmelhøyt lenger og han er ikke der han ikke kan skille på virkelighet og ikke virkelighet lenger.

Nu har han falt gjennom alle etasjer, men han har ikke landet på gulvet. Han har landet så hardt at han falt videre…, gjennom gulvet… Og før han er tilbake til normalen og en helt vanlig hverdag som hvem som helst, så må vi først komme oss gjennom denne reisen…

Og den reisen gjør vi sammen, æ og Vidar…, han som er ektemannen og prinsen min…

– Kara

Det er fredag og rundt 2,5 uker igjen til julaften. Mannen min hadde vært på jobb som vanlig og i tillegg var det han som hadde vakt denne uken, da må han være tilgjengelig 24/7.

Han kom hjem fra jobb rundt 23-tiden denne fredagen. Æ hadde laget middag som vi spiste ilag før vi gikk i seng. Vi kikket på en film mens vi lå i sengen. Æ husker klokken var 02.30 da æ sier “æ trur æ sovner snart, øynene ble så trøtt nu” og han svarer som han pleier, “bare sov du kjære, æ er også trøtt”. Æ sovner med hodet mot hannes bryst.

Æ våkner ca 03.45 og mens æ snur mæ i sengen og sover videre registrerer æ at mannen min ikke ligger i sengen ved siden av mæ. Æ tenker at han er vel på do…

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Æ våkner igjen klokken 04.30 og ser at plassen til mannen min er tom… Er han på do igjen, tenker æ. Æ lytter og hører ingen lyder. Alt er helt stille. Æ står opp mens æ roper navnet hannes. Får ikke noe svar. Æ går til badet våres og ser at han er ikke på do, heller ikke på stuen, og ikke på kjøkkenet. Æ stikker hodet inn på gjesterommet mens æ roper navnet hannes, litt mer bekymret i stemmen. Plutselig styrter æ gjennom alle rom og badet en gang til og roper navnet hannes og hører selv hvor redd stemmen min høres ut.

Så kommer en voldsom angst og panikk i hele kroppen, æ blir kvalm og begynner å skjelve mens æ roper “NEI, NEI, NEI, NEI…..NEI,NEI,NEI,NEI !!!

Æ tenker at han er sikkert dratt på jobb tidlig, han har jo vakt denne uken og har sikkert blitt oppringt. Så ringer æ opp han på mobilen hannes, men han svarer ikke. Æ ringer igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen…. han svarer ikke. Han pleier alltid å vekke mæ og gi mæ et kyss hvis han må dra om natten eller grytidlig om morgenen. Æ ringer jobben hannes og får høre at han ikke har dukket opp der.

Æ begynner å innse at det faktisk har skjedd. Æ vet jo at han har Bipolar lidelse og at det har skjedd slike ting for mange år siden før han ble sammen med mæ. Men det er mange år siden og vi trudde overhode ikke det sku skje mere av det.

Mens æ for rundt i leiligheten og kroppen skalv og føltes helt nummen ut så ringte æ ho som alltid er der for oss, min kjære svigermor. når ho tok telefonen og sa “hallo” så hørte æ på stemmen hennes at ho skjønte det… Men alikevel prøvde æ først å si “forstyrrer æ ? Klokken er jo snart 5 om morgenen”. Så sir æ “Vidar er borte!! Og bilen våres er borte!!” og så knekker æ sammen i gråt og panikk i hele kroppen. (en slik følelse er vanskelig å beskrive med ord, men har du kjent på det så vet du hva æ snakker om).

Svigermor sier med en gang “vet du, æ kommer bort til dæ. Æ skal bare stå opp å få på mæ litt klær så kommer æ kjørende”. En drøy halvtime seinere va ho hos mæ. Æ fikk en fantastisk klem og så serverte æ ho kaffe. Æ prøvde selv også å slurpe i mæ en kopp kaffe, men den ble kald før æ hadde rukket å drikke halvparten, æ klarte ikke å få noe som æ sku drikke eller tygge i mæ. Ikke kunne æ holde koppen heller for æ skalv så mye.

Æ visste ikke hvor æ sku gjøre av mæ. Æ prøvde å ringe Vidar igjen flere ganger men fikk ikke noe svar. Når klokken ble 08.00 ringte æ jobben hannes igjen fordi da visste æ at dem har morgen møte og da er alle kommet på jobb som skal være på jobb den dagen. Men ingen Vidar va på jobb. Æ fikk mye trøst fra sjefen på jobben til Vidar og vi ble enig om å holde kontakten. Æ lovet også å gi beskjed når han gir lyd fra sæ eller er hjemme igjen.

Fredagen gikk og æ hørte ikke et pip fra min kjære mann. Æ hadde ingen anelse om hvor han var, ingen anelse om hvor lenge han ble borte. Heller ingen anelse om når han kom hjem, HVIS han kom hjem, og om han kom hjem levende eller i en likpose.

Du som leser dette, – bare forestill dæ at alt er fantastisk, du og din kjære har det kjempefint sammen og dokker krangler omtrent aldri. Så en dag våkner du og han er borte. Og du aner ikke hvor han er, hvor lenge han blir borte, kommer han hjem eller ikke, levende eller død. Får du i det hele tatt se eller høre fra han igjen. OMTRENT slik kan det beskrives.

Natten ble lang og grusom, æ fikk ikke sove noe i det hele tatt. Lørdagen kom og gikk. Svigermor var mye hos mæ. Søndagen kom og gikk. Æ ventet på mandagen, da hadde æ og svigermor blitt enig om å gå til politiet for å få hjelp til å finne Vidar og få han trygt hjem. Under hele helgen prøvde æ stadig å ringe han i håp om å få svar. Æ sendte også noen meldinger i håp om at han sku svare. Men æ fikk ikke et eneste livstegn. Nettene var grusomme. Æ tenkte hvor er han? Hvor sover han? Han har ikke medisinene med sæ og da kan det jo gå veldig galt. Får han mat noe sted? Hvordan har han det, fryser han? Kommer han hjem? Lever han? Tenk om han er død? Får æ noen gang se han igjen? Han er jo hjertet mitt og tryggheten min!

Endelig kom mandagen. Og med ca 5-6 timer søvn gjennom hele helgen møtte æ og svigermor opp hos politiet når dem åpnet på mandag morgen for å melde Vidar savnet. Politiet forsto fort hva og hvem dette var snakk om fordi de kunne jo lese i systemet sitt at det samme hadde skjedd for flere år siden. Vidar ble etterlyst internt hos politiet over hele landet og hvis de fant han så sku æ få beskjed med en gang.

Æ ble mer og mer livredd for at han va død eller bare aldri kom hjem. Det nærmet sæ jul og barna våres (3 unge voksne barn) sku jo komme hjem til jul. Æ tenkte på hvordan æ sku fortelle dem at vi må feire jul uten Vidar fordi han er borte og æ vet ikke hvor han er, om han kommer hjem, når han kommer hjem eller om han er i livet eller om han er død. Slik tenke æ hele tiden og det var som om livet mitt plutselig ble et evig mareritt som aldri kom til å ta slutt!! Æ klarte ikke å spise eller sove. Men æ tvang i mæ vann og noe te for å hvertfall ikke bli helt dehydrert og dårlig.

Hver dag var svigermor hos mæ og vi kikket ut vinduet hvert tredje sekund i håp om å se bilen våres med Vidar komme kjørende inn på parkeringen. Men det skjedde ikke. Parkeringsplassen våres sto tom og ble for hver dag som gikk fylt med snø.

Så plutselig. 11 dager etter at Vidar forsvant om natten så får æ en snap fra han. Hele kroppen min ble igjen fylt av en million ulike følelser og tanker da æ såg snapen kom og det sto “snap fra min beste” på skjermen til mobilen min. Første livstegnet!! Æ skalv og var kvalm og glad på samme gang mens æ åpnet snapen. Der ser æ et bilde av føttene til Vidar der han sitter på asfalten og mellom føttene en pappkopp, og i snapen har han skrevet “prøver å få litt penger til en kaffe”.

Æ satt lenge lenge lenge å kikket på den snapen. Æ kjente igjen buksen og skoene hannes og æ va sjeleglad for at han hadde lader med sæ slik at han kunne holde telefonen i livet. Så skreiv æ “hvor er du?”. Han svarte at han var i Bergen. DET er langt unna, fordi vi bodde da i Alta i Finnmark.

Nu ville han bare hjem. Han fortalte at om dagene kunne han komme sæ inn et sted for å lade mobilen og få varme. Om nettene sov han ute på en benk. Æ og svigermor ordnet flybiletter til han og 2 dager seinere fikk æ låne bilen til svigermor og møtte en sliten, redd, angstfull men verdens nydeligste mann på flyplassen i Alta. Psykosen va endelig over og da liksom “våkner” han og blir sæ sjøl igjen men lander da i en dyp depresjon proppfull av angst og redsel.

Æ tok han imot med åpne armer og all kjærlighet som går ann å gi til en man elsker så høyt at man ikke kan beskrive det med ord. Bilen våres sto i Harstad. Dynamoen hadde tatt kveld der så han leverte den inn på et verksted og fortsatte å haike uten mål og mening. Så endte han i Bergen.

Vi kjørte hjem fra flyplassen (æ kjørte) og vel hjemme holdt æ godt rundt han mens vi satt i sofaen og æ kjente på kroppen hannes at han gråt. Han va livredd for at æ sku gå fra han. Det tanken har ALDRI streifet mæ. ALDRI !!! Æ elsker min Vidar med den diagnosen han har. Hadde han ikke hatt den så hadde han ikke været den hen er og den æ elsker så høyt.

Etter psykosen ramler han fra høyt oppe til helt ned i kjelleren med angst og redsel. De neste dagene frem til et par dager før julaften til barna våres kom hjem, så brukte vi tiden på 100% ro og uten folk som kom på besøk. Bare svigermor fikk komme på besøk og det gjor ho dagen etter Vidar kom hjem. Hun klemte han og sa “barnet mitt”, og æ kunne se hvor mye kjærlighet det var i den klemmen og hvor mye Vidar tok det imot!

Dette skjedde i desember 2017 og på denne tiden hadde vi vært sammen i nesten 1,5 år. Æ visste godt hva Bipolar lidelse var og at det kan komme i perioder som er tøffe, men det var den Vidar æ falt for og som æ har falt for hver dag siden da.

Å lære å kjenne den sykdommen tar tid. Den er individuell, alle opplever ikke den likt. Man må lære å kjenne hva som kan trigge, hva som er bra og hva som er dårlig å utsette sæ for.

Julen kom som den beste julen, og den ble full av kjærlighet, varme, omsorg og glede. Som knyttet oss bare nærmere hverandre og som la sæ som et så sterkt bånd rundt oss som aldri noensinne kan bli ødelagt og skille oss fra hverandre.

At man ikke vet hva neste dag bringer med sæ er nok ikke bare et ordtak, men noe som æ trur er bra.

For vi ante jo ingenting denne gangen om at dette bare var begynnelsen på flere slike episoder….

MEN æ kan også bekrefte at det å våkne ved siden av min mann, det er ren lykke!!

Riktig god og fin helg alle sammen! Ta vare på gode stunder og fine øyeblikk, – det skal vi gjøre!

– Kara