NÅR ALKOHOL IKKE ER SÅ LURT…!!

Vi hadde vært kjærester i ca et år. Æ bodde i Kirkenes og Vidar i Alta. Det var en fredag mai og været va solfylt og varmt, og som så mange ganger før så va æ på besøk hos han i Alta. Og vi begge gledet oss til august for da sku vi gifte oss ❤️ Og i oktober sku æ flytte fra Kirkenes og vi sku bo ilag i Alta.

Har aldri vært så lykkelig før, og den lykken har vi hatt sammen i 8 år nu. Æ føler mæ som den aller heldigste på hele jorda og hele universet !! ❤️

Den fredagen i mai handlet vi inn grillmat, og grillet på verandaen og nøyt hverandres selskap og ettermiddagssolen. Æ husker æ kikket ned fra verandaen og kunne se flere som nøyt været. Naboen vasket bilen og et stykke unna lekte noen barn.

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Litt seinere ble vi innvitert bort til en vi kjenner, det va koselig så vi for dit. Kvelden gikk der og vi hadde det skikkelig koselig. Æ drakk noen cider og Vidar fikk noen øl. Vi pratet og flirte og hadde det supergøy!

Etter hvert ble æ trøtt. Og trøttere. Men det va så trivelig ilag og så æ sa ”æ trur æ tar pleddet her over mæ å så legger æ mæ litt ned på sofaen så kan dokker bare skravle videre, og du kan bare vekke mæ når vi ska hjem”.  Så vi ble enig om det.

Æ sovnet på sofaen og noen timer seinere våknet æ. Klokka va rundt 10 vil æ huske. Æ skjønte først ingenting, måtte tenke noen sekunder før æ husket hvor vi var og at vi ikke va hjemme.

Æ kikket mæ rundt. Æ hørte noen snorke men æ kunne hverken se Vidar eller kompisen.

Æ sto opp og fulgte snorkelyden til soverommet mens fotan mine nesten snublet i pleddet æ hadde hatt over mæ. Der lå kompisen og sov godt. Æ vekket han og i løpet av et sekund kjente æ panikkangsten komme snikende og spurte ”huvor er Vidar?” Kompisen svarte ”han sover i en lenestol på stua”. – Nei det gjør han ikke svarte æ med en stemme som halvt pratet og halvt ropet, mens æ styrtet ut i stua igen.

”Han va jo her og han sku også sove litt så da gikk æ inn på soverommet for å sove” sa kompisen.

Men fortere enn lynet hadde kroppen min allerede gått i full beredskapsmodus… panikk, angst, kvalme, skjelving, svimmel, vondt i magen, kaldsvette…..

Æ ringte Vidar men skjønte at æ nok ikke ville få noe svar . Kompisen prøvde også ringe, uten svar.

Æ satt mæ ned på gulvet i gangen å tårene flommet ut mens æ sa ”han er borte”.

Ingen sa noe på 5 sekunder. Så ropet æ ”HAN ER BORTE!!!”. – mens æ kom mæ opp på føttene, reiv mæ i håret, røsket til mæ jakken og fikk på mæ skoene.

«Hvor skal du?” Spurte kompisen.

”Hjem” mumlet æ. ”Det kan jo finnes en smule håp om at Vidar kanskje er hjemme” fortsatte æ, mens tårene rant og æ følte mæ totalt aleina i hele verden. Og æ savnet min Vidar så mye at det gjor vondt.

”Æ følger dæ hjem, æ trur du trenger litt selskap nu” sa kompisen. Og så begynte vi å gå hjemover til Vidar sin leilighet.
Mens vi gikk husker æ at æ hørte alle lyder som i et slags vakuum og æ såg på munnen til folk vii møtte at de pratet men æ hørte liksom ingenting.

Plutselig va vi fremme ved leiligheten og like plutselig kom alle lyder tilbake.

Æ fikk frem nøkkelen og låste opp. Æ styrtet inn og for som en virvelvind gjennom alle rom og toaletten. Ingen Vidar der. Kompisen ble en halvtimes tid der men så måtte han gå. Det gjor egentlig ingenting fordi æ ville ringe svigermor i fred og ro.

Æ ringte svigermor. Ho svarte med en varm og munter stemme ”hallo, er det dæ som som ringer. Hva styrer dokker med da?”. Æ kunne liksom høre at ho smilte og det gjor vondt i mæ for det æ sku si ville ødelegge smilet og munterhetem.

”Vidar… Vidar er borte” sa æ mens tårene igjen begynte å fosse.

En drøy halvtime seinere va svigermor hos mæ. Det føltes trygt og godt å ha ho der. Ho hadde med sæ frukt og 2 stk frosen pizza til mæ.

Æ fortalte alt, om den koselige kvelden og at han va borte når æ våknet i 10-tiden på morgenen.

”Og det har ikke skjedd noe spesielt ?” spurte svigermor. ”Nei det er jo akkurat det, det har ikke skjedd noe spesielt. Plutselig va han bare borte”.

Æ tenkte en million tanker i løpet av 3 sekunder og æ sa til svigermor at kanskje Vidar plutselig har kommet frem til at han ikke vil være sammen med mæ mere å så har han reist bort for at æ skal skjønne det.

Men svigermor sa at det hadde hun ingen som helst tro på. Aldri i livet, husker æ ho sa.

Men alt dette med at han forsvinner va så nytt for mæ og æ tok det veldig personlig. Æ va 500% sikker på at det va min skyld. Æ vet ikke pga hva, men æ tenkte at hvorfor skulle æ være så heldig å få beholde en som Vidar. Han er altfor god for mæ. Æ fortjene vel ikke det. Selvfølgelig skal ikke æ få ha det bra. Han syns sikkert at æ er helt idiot… Suck…

Det va de tankene som kom.

2 dager seinere, på søndag, da fikk æ sms fra Vidar.

Han va i Tromsø. Alkoholen hadde satt fart på tankekjøret og hos Vidar og vips så var han altfor høyt oppe… (idag drikker Vidar ikke alkohol) Han husket ikke at han hadde begynt å gå uten mål og mening, men han husket at han prøvde å haike. En bil stoppet og der va tilfeldigvis en han kjente som sku til Tromsø fordi han bodde der, så Vidar ble med han.

Igår skreiv æ om hvordan selve psykosen og manien der høyt oppe er. Du kan lese den her: https://skibrek.blogg.no/nar-psykosen-inntreffer-er-det-allerede-forseint.html

Vidar skreiv til mæ ”hvor er du?”.

”hjemme hos dæ selvfølgelig” svarte æ. Så fortalte han at når han ”kom til sæ sjøl igjen” og innsåg at han hadde forsvunnet fra mæ så hadde han tenkt at æ nok hadde fått nok og kjørt hjem til Kirkenes og sikkert aldri mer ville se han igjen. At æ va så altfor god for han og at æ fortjente noen bedre enn han.

Tårene mine fosset igjen og æ fikk så vondt i hjertet av han, og æ ønsket æ kunne klemme han hardt. Æ måtte svare han akkurat slik det var: at æ ALDRI i min villeste fantasi kunne tenke mæ å gå fra han. Diagnosen bipolar lidelse type 1 er en del av Vidar, den har vært med på å forme han til den han er og det var han æ falt for. Hadde han ikke hatt den diagnosen så hadde han ikke vært den han er og da kanskje æ ikke hadde falt for han. For mæ er han min drømmeprins og mitt anker, og en sånn god mann æ trudde bare fantes på film, og det er han akkurat slik han er ❤️

Vidar fikk ordnet sæ flybillett hjem til Alta og om kvelden neste dag landet flyet i Alta. Æ husker æ ble helt nervøs da æ kikket på klokken og visste at flyet hadde landet. Sånn forelsket nervøs. Sommerfugler i magen og litt svak i kroppen. Mulig æ va litt svak også fordi de 2 frosen pizzaene fortsatt va i fryseren og æ ikke hadde spist noe på 2 dager.

Så hørte æ han gå ute på trappa og hørte ytterdøren gikk opp. Æ møtte han i gangen og følelsen ha vi kunne holde rundt hverandre kan æ ikke beskrive med ord. Den kan bare oppleves! ❤️

Så hørte æ mot øret mitt ”unnskyld, gullhjertet mitt. Unnskyld”

”Det ble allerede tilgitt den dagen æ valgte dæ” svarte æ!

Æ vet jo at det er aldri pga mæ at slikt skjer. Det bare skjer. Vidar pleier å si at på en måte er det som om en ”stemme” eller en form for tanke-stemme, som plutselig hopper inn i hodet på han og sier ”gå, haik, stikk, hopp i bilen og kjør. Bare kjør. Kjør, kjør kjør”. Og da fær han avgårde uten mål og mening og stopper omtrent ikke før han perioden med mani og psykose er over. Og da vil han fortest mulig hjem.

Det er mye fra slike episoder som han ikke husker. Han pleier å si at det er ”svarte hull” overalt. Og han synes det er kjempe ubehagelig. Det forstår æ godt. Tenk å ha vært på en reise noe sted og ikke huske mye av reisen…?? Ikke vanskelig i det hele tatt å forstå at det er ubehagelig! Så da Vidar skreiv boken sin om livet med bipolar lidelse, så hjalp æ han med alt han ikke selv husket.

Etter denne episoden begynte vi også å snakke om at han kanskje må vurdere å kutte ut alkohol i livet. Men det er også en egen prosess. Den det gjelder må selv komme til det punktet å innse og ville det selv, – altså å redusere eller kutte helt ut.

Noen dager seinere måtte æ dessverre kjøre hjem til Kirkenes. Men nu ventet og gledet vi oss til 12 august, da sku vi gifte oss!! ❤️ Før august va Vidar noen ganger på besøk hos mæ og æ va noen ganger hos han.

Så kom endeliiiiig 12 august-dagen! Bryllupsdagen våres!! 14.00 den 12 august 2017 giftet vi oss i Nordlyskatedralen i Alta. Hemmelig!! Det va kun våre 3 barn som visste om det og en god nabo til Vidar. Barna va tilstede. Naboen va sjåføren våres.

Rett etter vielsen ba vi sjåføren om å kjøre oss til Finnmarkshallen. Alta IF (fotball) hadde hjemmekamp klokken 15.00 og det måtte vi få med oss. Og der møtte vi flere fra familien til Vidar som ikke skjønte så mye da vi troppet opp der i finstasen. Eller… dem skjønte det jo når dem skjønte at vi hadde giftet oss for bare ca 30 minutter siden!

Og hvis æ husker riktig så vant Alta IF den kampen! Seier både i kirka og i Finnmarkshallen!

Æ føler mæ så heldig som får være gift med Vidar. Han som alltid er der for mæ og setter mæ sammen når æ sliter med noe og trur æ skal gå i stykker.

Æ elsker han så grenseløst mye! ❤️

– Kara