Igår skreiv æ et innlegg der æ i detalj, slik som æ husker det (og æ husker det godt) gjenfortalte en (av mange) episode hvor mannen min plutselig forsvant og det gikk 11 dager før æ fikk det første livstegnet, 11 dager før æ fikk vite hvor han var, 11 dager før æ lettet fikk vite at han endelig sku komme hjem. (har du ikke lest den, kan du lese den her) –> https://skibrek.blogg.no/category/livet
Da er det kanskje ikke så rart å forstå at min, eller våres hjertesak er mental helse og psykiske diagnoser og utfordringer. Vi har valgt å være 100% åpne om dette. Vi har lenge vært åpne om det med nærmeste familie. Men de siste 3-4 årene har vi vaqlgt å være åpne om det også for resten av verden. Det er så mange som ønsker å være åpen om noe dem sliter med, med de våger ikke. Kanskje vi kan inspirere til mer åpenhet. Og hvis våres åpenhet kan være til hjelp, omså bare for 1 person, så er det kjempebra, fordi det er bedre enn ingenting!!
Og at æ skriver her i bloggen er jo en del av min egen terapi og noe som kan være til hjelp for andre! For det er ikke mange minutter æ har prioritert å ta vare på mæ sjøl når det har vært perioder der Vidar sin diagnose har vært ustabil. Det er han æ prioriterer som viktigst da, og ingenting annet. ❤️
Å leve med Bipolar lidelse type 1, kan være svært utfordrende både for den som har diagnosen og for de eller den nærmeste pårørende. Man vet aldri når “det skjer”. Og det tar TID å bli kjent med en slik diagnose, den er veldig individuell!!
For Vidar sin del så er det mest kritiske når han blir manisk. Det er en tilstand der han har så unormalt og skyhøy ustoppelig energi at det går over i en psykotisk tilstand. Og når han er psykotisk så blir virkelighet fantasi og fantasi blir virkelighet. Virkelighetsbildet blir rett og slett forvrengt og han klarer over hodet ikke å skille på virkelighet og uvirkelighet. I noen små glimt her og der klarer han det, og det skjer uten at han vet om at det skjer.
Når Vidar er manisk og psykotisk så er det allerede for seint til å “gjøre noe med det, stoppe det der og da”. Han er kongen, han er verdens beste i ditt og datt, han er verdensmester i det meste. Han starter gjerne 10 ulike prosjekter uten å fullføre noen av de, og penger er til å brukes, bruke mest mulig penger på kortest mulig tid. Tar pengene slutt kan han gå så langt som å ta et forbrukslån for å så sløse det bort. Akkurat det med forbrukslån har heldigvis ikke skjedd under de 8 år vi har vært sammen.
Tankeaktiviteten hos Vidar under psykose skjer det i lynets hastighet. Tusen tanker om alt fra prosjekter, hva han skal finne på, kjøpe, resie/forsvinne går gjennom hodet hannes SAMTIDIG. Og alle disse tankene blander sæ med hverandre i en fart på 500 km/h. Og hele tiden har han ikke et normalt begrep om hva som er ekte/virkelighet og hva som er uekte/fantasi. Da er det ikke veldig vanskelig å skjønne at dette ikke er sunt i det hele tatt og at det er en enorm påkjenning for den som er rammet, i dette tilfellet Vidar. Og æ føler så dypt med han hver gang, samtidig som min egen kropp og psyke får gjennomgå.
For det er sikkert: det er heller ikke sunt for den aller nærmeste pårørende, og i dette tilfellet er det jo mæ. Min egen mentale helse får rett og slett juling. Men det eneste æ er opptatt av når psykosen inntreffer for Vidar er å glemme mæ selv og gjøre alt æ kan for at han skal “lande på jorden” igjen og så tar vi det derfra… ❤️
Det her er ingenting som han gjør med vilje for å være slem. Det skjer bare. Og grunnen til hvorfor den maniske fasen med psykose er “farligst” (selv om Vidar selv akkurat da synes selv at han har det helt fantastisk fordi, han er jo konge og verdensmester i alt…) er fordi det er da man ALDRI vet hva han kan finne på!
Man vet aldri hva som kan skje og man vet aldri hvor lenge en psykose varer. Det kan være alt fra en dag til måneder. For Vidar har det heldigvis aldri vart mer enn “bare” 14 dager. Men æ kan bekrefte at 14 dager uten et eneste livstegn og ikke vite NOE, det føles som en evighet som aldri tar slutt og er alt annet enn enkelt for mæ som sitter hjemme alene, venter, venter og venter, håper, håper og håper og vil hjelpe, men hjelpe hvordan ??
For som Vidar selv har fortalt, når han er forsvunnet og psykotisk så er det som om han ikke vil bli funnet. Derfor svarer han ikke på telefon og tar ikke kontakt med noen. men igjen, – ikke for å være slem, han klarer ikke å forstå i en psykotisk tilstand at det er ubeskrivelig sårt og vanskelig for den som blir igjen hjemme og ikke vet noen ting…. Han bare er i den psykotiske boblen sin og “lever livet”…. noe som kan være veldig skummelt for i værste fall kan han gjøre noe galt, noe ulovlig og straffbart rett og slett.
I episoder der Vidar er forsvunnen og psykosen plutselig er over og han “lander” og blir sæ sjøl igjen…, da lander han HARDT!
Da går det i løpet av sekunder fra himmelhøy mani til bunnløs depresjon. Og det er da han tar kontakt med mæ og vil hjem. Men det er ikke enkelt for han å gjøre. han har fortalt at det har vært noen ganger der han har tenkt “er det noen vitsi i å ta kontakt med min kjære kona..? Æ får sikkert ikke komme hjem igjen…, ho er sikkert sint som en okse…, ho er verdt noe så mye mer bedre enn mæ…”.
Men æ, (kona hannes) æ er sjeleglad for at han tar kontakt. For æ er aldri sint. Æ klarer ikke være sint. Hvorfor skal æ være sint??? Æ vet jo at det ikke er Vidar selv, men diagnosen som gjør alt dette. Æ føler bare så synd i han og vil bare være god og omsorgsfull med han. For mæ er det ren lykke når æ endelig hører fra han og får han hjem igjen. Vi har et forhold som æ trur ikke mange har og det føler æ evig takknemlighet for, hver dag. For æ vet det finnes mange der ute der forholdet dessverre sprekker pga slike ting. Og der er ikke rart i det hele tatt at det skjer. Æ forstår det godt. Og samtidig er æ takknemlig for at det ikke er oss!!
Når Vidar “lander” og er kommet hjem så bruser en stor flom av lykke gjennom kroppen min!! For at han trygt er hjemme, for at han er hel og alt er bra! Å få se han igjen, føle han, klemme, kysse og gi alt æ har av omsorg, pleie og kjærlighet til han. Selv om æ vet at det er langt fra helt over selv om han nu er trygt er hjemme. Han er ikke himmelhøyt lenger og han er ikke der han ikke kan skille på virkelighet og ikke virkelighet lenger.
Nu har han falt gjennom alle etasjer, men han har ikke landet på gulvet. Han har landet så hardt at han falt videre…, gjennom gulvet… Og før han er tilbake til normalen og en helt vanlig hverdag som hvem som helst, så må vi først komme oss gjennom denne reisen…
Og den reisen gjør vi sammen, æ og Vidar…, han som er ektemannen og prinsen min… ❤️
– Kara
